Tybring-Gjeddes historiediktning

boris-johnson-zip-wire

 

The below is a guest post by my estimable friend and sometime co-author, Pål Røren. It was first published in Dagbladet, on the 27/06/2016

_________________________________________________________________

Dessverre for Tybring-Gjedde er ikke det nasjonalromantiske bildet han tegner i tråd med historien

Christian Tybring-Gjedde (Frp) fremstod som Norges svar på Nigel Farage, da han etter forrige ukes Brexit uttalte seg grandiost om nasjonalstaten, folket og kontinentets seier over EU. Her hevdet Tybring-Gjedde at Europa er på vei tilbake til en tid hvor ulike folkeslag samarbeidet og handlet med hverandre med alle individer trygt plassert innenfor sine nasjonalstaters grenser. Dessverre for Tybring-Gjedde er ikke det nasjonalromantiske bildet han tegner i tråd med historien.

I DBTV-innslaget var det spesielt tre historiske påstander som utmerket seg:

  1. «I Europa har nasjonalstatene eksistert og handlet med hverandre i tusen år. EU kom først etter andre verdenskrig.»

Nasjonalstatene har ikke eksistert i tusen år. For tusen år siden var snakket vi ikke om Tyskland, Frankrike og Italia, men det tysk-romerske riket, det Bysantinske imperiet, Normannerne og andre små og store middelalderske entiteter.

Moderne nasjonalstater er en relativ ny oppfinnelse. Faglitteraturen var tidligere enige om at freden i Westfalen i 1648 representerte den spede start på det moderne statssystemet. Nylig historieforskning har vist at vi sannsynligvis må se den franske og den industrielle revolusjonen som det reelle startskuddet på nasjonalstaten.

Historieskisseringen fra Tybring Gjedde har større problemer enn det simple faktum at han bommer med vel 800 år. Hvis den moderne nasjonalstaten slik vi kjenner bare er i overkant av 150 år eldre enn EU er det umulig å betegne den ene som «naturlig» og den andre som «en underlig konstruksjon», slik Tybring-Gjedde gjør i innslaget

  1. «Handelen kommer til å fortsette som før. Det er det som skaper fred, ikke at du har et stort byråkrati i Brussel.»

I tråd med liberalismens grunnprinsipper har Tybring-Gjedde rett i at handel sannsynligvis skaper fred. Det er derimot noe forunderlig at han overser det faktum at EU har brutt ned tollbarrierer, redusert transaksjonskostnader og i alt økt handel både innad og utenfor unionens grenser.

Når vi først er inne på liberale teorier kan vi også nevne Immanuel Kants evige fred. Den demokratiske fredsteorien, i tråd med handelsfreden som Tybring-Gjedde skisserer, tilsier at det er tilnærmet ingen sannsynlighet for krig mellom demokratier. I faglitteraturen levnes det liten tvil om at EU gjennom sin pisk og sine insentiver har vært en sterk bidragsyter til det økende antall demokratier både inne og utenfor unionens grenser.

La gå om Tybring-Gjedde kanskje mener tildelingen av Nobels fredspris til EU var vel mye. Her kommer en nøktern formel: Økt handel skaper fred. Flere demokratier skaper fred. Og EU skaper mer handel og flere demokratier. EU er lik fred.

  1. «Det er det Europa var ment å være – ulike nasjonalstater som ikke er fiender, men som samarbeider med hverandre.»

Europa har stått for noen av verdenshistoriens største menneskelige fremskritt. For mange idealister var Europa ment å være en plass med mange nasjonalstater uten fiendskap. Historisk sett har derimot ikke Europa vært et spesielt fredelig sted. De mest grusomme handlinger og de største krigene ble ført i nasjonalstatens ånd. Selv om de samarbeidet og handlet varer med hverandre glemmer Tybring-Gjedde at to verdenskriger også ble utkjempet på dette kontinentet.

Supermaktene under den kalde krigen og atombombene skal definitivt ha sin del av æren for at det ble et relativt fredelig i Europa etter den andre verdenskrig. Men EF og EU har også bidratt til fred mellom stormaktene gjennom promotering av demokrati og fri flyt av varer og tjenester mellom medlemslandene.

I likhet med 52 prosent av Storbritannias befolkning mener et stort flertall av nordmenn at vi ikke trenger EU. Når man ikke ønsker å være med i klubben, skal man heller ikke være nødt. Slik sett er det en seier for demokratiet at Storbritannia nå tar følge med Norge. Det har Tybring-Gjedde all rett til å feire med et par pints. Men la oss prøve å holde historiebeskrivelsen edruelig i tiden som kommer.

 

Advertisements

About Paul Beaumont

Occasional journalist, part-time socialist & full time International Relations PhD student. Available for hire - but never in the morning. Academia page: https://umb.academia.edu/PaulBeaumont
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s